John på 7 år, boblet over av iver etter å fortelle hva de hadde snakket om på søndagsskolen:
”Vi snakket om Himmelen,” fortalte John ivrig. ”Vi skulle tegne hvordan vi tror det ser ut der! Og jeg skulle fortelle hvordan jeg tror det blir i Himmelen!”
…
Foreldrene smilte over iveren hans, og far spurte:
”Hvordan tror du det er der da?”
John smilte og fortsatte:
”Jeg tror at det står en kjempestor og fin engel der, med en gullbok i hånda. Og så roper han opp alle navnene! Han sier: Sofia Anderson – og da må du, mamma, si: Her! Og så sier engelen: Krister Anderson – og da sier pappa: Her! Og så roper engelen opp Lisa og Benjamin, og de sier også: Her! Og til slutt roper engelen opp: John Anderson – og da må jeg rope så høyt jeg kian så han ikke går glipp av meg, og så roper jeg: Her!! – så høyt som jeg klarer!”
Noen uker senere skjedde det som ikke skal skje. En bilfører så ikke syvåringen ved fotgjengerovergangen. En time senere stod så hele familien Anderson ved Johns seng på sykehuset. Der måtte de ta imot beskjeden om at John ikke ville overleve så mye lenger.
Familien ba, og håpte at Gud ville gripe inn, utføre ett mirakel. Men ingenting hendte. I desperasjon sier mor høyt til de andre:
”Hvor er Johns kjærlige Gud nå…???!”
En times tid etterpå, like før John slutter å puste, fikk de svaret. Det siste de hører John si, var ett klart og tydelig:
”Her!”